Waiting for something good

Det er en herlig følelse når man har ventet lenge på noe man har gledet seg til, en bursdagsfeiring, en sydentur, eller i mitt tilfelle lønningsdag, og når man får det man har ventet på sitter man igjen med en herlig og tilfredsstillende følelse. Akkurat sånn var det i dag. Jeg hadde ventet lenge på lønning, levd så økonomisk som jeg har klart og var nede i under 50 kroner på kortet. Da jeg kom hjem fra sightseeing på Oleana i dag med sosiologien tenkte jeg å se hvordan økonomien min stod til, og for øyeblikket lever jeg i en fantastisk lykkerus! Lønningen var så høy at jeg tenkte at det må da virkelig være feil, at jeg så syner, men den gang jeg. Akkurat i dette øyeblikket vil jeg kalle meg selv rik.

Nå skal jeg prøve å få gjort litt på særemnet, noe jeg sliter helt utrolig med, og om ikke mange timene skal jeg på jobb. For min del tror jeg at det kommer til å bli en ganske rolig helg, med jobb (og særemnet i første rekke), men jeg vil også ha muligheten til å komme litt til hektene etter en ganske hektisk uke. Men nå krever Jules Verne min fulle oppmerksomhet, så vi bloggest!

The Challange - Update

Her er mitt sjette bilde, fra min sjette mappa på dataen:

Brus VS Tequila

Dette bildet er fra sommeren 2007, like før Yvonne reiste fra meg til USA et helt år. Det var en flott og varm sommerdag i Nordnesparken med steikende sol og godt humør:)
Totally worth remembering!

The Challange

Jeg oppdaget plutselig at jeg har blitt utfordret av en annen blogger, og utfordringen lyder slik:

1. Gå inn på mine bilder/mapper
2. Velg den 6 mappa
3. Finn det 6 bilde
4. Sett inn bilde på bloggen og skriv litt om det
5. Send videre til flere bloggere!

I denne omgangen utfordrer jeg:
Marie
www.marie-eik.blogspot.com
lykke til, kjære<3

Even when your not around, your always on my mind

En gang skjer det, du mister noen som betyr alt for deg. Du står igjen alene, uten noen å kunne følge etter. Følelsene er ubeskrivelige og særegen for hver person, men det som er likt er følelsen av å ha mistet noen du elsker, og faktumet at du aldri vil få muligheten til å si det siste. Sorgen er der, tapet er der og ensomheten er ikke noe unntak.

Det har gått to år. To år uten den jeg har verdsatt høyest, og den som har betydd mest for meg har vært til stede. Men det har allikevel ikke gått en dag uten at han har vært i mine tanker. Tanker som har fått meg til å smile, og grine. Historiene han fortalte meg fra livet på skipet og alt han hadde opplevd, da han bredde dynen om meg når jeg skulle sove, turene og opplevelsene han tok meg med på og det sterke ønsket mitt om at alt ville ordne seg og at han nok en gang ville komme hjem igjen.

To år er lang tid, men det føles fremdeles som om det var i går. Jeg var mer på sykehuset enn jeg var hjemme, og jeg ville ikke ha gjort noe annerledes når jeg tenker tilbake på det i dag. To ganger mistet jeg han, men han kom alltid tilbake sterkere enn før, og håpet mitt var like sterkt fremdeles. Torsdagen kom. Jeg stod der, og tok hånden hans i min. Holdt den hardt, men varsomt. Jeg var en av de få som fikk sagt hvor mye han betydde for meg den dagen, og det siste jeg sa før jeg reiste hjem var ”jeg ser deg i morgen”. Men slik skulle det ikke bli. I morgen kom aldri.

Left behind, with no trail to follow.
09.03.07

The Show Must Go On

Uinteressert. Det er det jeg har vært når det kommer til blogging i det siste. Jeg har verken hatt tid eller lyst til å sitte meg ned og skrive noe som helst, og fantasien har ikke vært oppegående nok heller når jeg tenker over det.

Men nå gjør jeg nok et tappert forsøk når det kommer til dette med blogging. Vinterferien er kommet til midten, men for min del har vinterferien akkurat begynt. Siste arbeidsdag var i dag, og det er en så utrolig herlig følelse å vite at jeg kan sove så lenge jeg vil i morgen, våkne og vimse rundt relativt lite påkledd og spise akkurat det jeg vil til frokost når det passer meg. Bare tanken på det gir meg en happy feeling.

I helgen jobbet jeg både fredag og lørdag, og da jeg kom hjem fra tidligvakten på lørdag var jeg så utslitt at jeg sovnet på sengen med dataen på fanget, og jeg var egentlig forberedt på en kveld uten action i Arna. Men så ringte telefonen. Heidi ringte fra jobb og lurte på om jeg var interessert i en rolig kveld (som alltid involverer chips, dip, cola og film) med henne, og jeg trengte ikke å bli bedt to ganger. Jeg reiste til byen for å møte henne på jobben da hun var ferdig der, men først måtte jeg ta bussen. Fra jeg kom til byen og til jeg var på jobben hennes sendte vi rundt 20 meldinger til hverandre, no kiddin', busser er ikke min sterke side, og jeg trengte virkelig moralsk støtte for å komme meg på den rette bussen og til å holde ut bussturen. Da vi endelig kom inn i varmen fyrte vi på en pizza, benket oss i sofaen og så Speed. Dette var en av ynglingsfilmene mine når jeg var liten, og begge hadde bare sett den en gang for lenge, lenge siden. Det er lenge siden jeg har vært så ”inni” i en film, og det var skikkelig kos! ”Get behind the yellow line”. I løpet av kvelden så vi to til filmer, og Marie kom også opp etter en liten tur på byen. Det var rett og slett en kveld som kan beskrives med ett ord: Chillaxing.

Da vi våknet søndag fyrte vi på istid med en gang, og samtidig plasserte vi en ny pizza i varmen, og vi reiste ikke fra Heidi før klokken var nærmere halv syv. Heidi ble med til Arna, for i slike tider som denne må de frustrerte fruene holde sammen. Da vi var kommet til meg laget vi pommes frittes, løvbiff og bernaise saus, og det var rett og slett skamdigg! Søndagskvelden gikk med til film, chips og dip atter en gang, og preiking før vi sovnet. Før jobb på mandagen så vi den beste disneyfilmen som noen gang er laget: Løvenes Konge.

Jeg oppsummerer med at helgen ikke har gått med til noe så altfor fornuftig, meg og Heidi har sett over fem filmer og spist ett tonn med usunn mat som lett kunne mettet halve Afrika, jeg har jobbet og sovet. Men, helgen har vært topp!

Vi Bloggest!