Newbie – Kinda oldfashion?

Okei, dette var et ganske hardt slag i fjeset for meg, og for å si det mildt, jeg føler det som om jeg akkurat ble slått av min høye hest og at jeg er en del av den eldre generasjonen som forbanner dagens eksepsjonelle teknologi. Jeg er trist, jeg er nedbrutt, jeg føler meg verdt null.

Her sitter jeg, en mandags kveld, temmelig sliten etter jobb og for å ikke glemme kjempemett etter en heavy kvelds. Plutselig tenkte jeg for meg selv: ”Hvorfor ikke installere msn igjen, lenge siden jeg har tittet innom der?” Saken var lettere sagt enn gjort. Først måtte jeg oppdatere hele fuckings dataen, bare for å få en FUCKINGS teit msn. Ja, du skjønner det rett, jeg sitter her og skjønner ikke dritet av hva jeg akkurat har rotet meg bort i. Tingene har byttet plass, kontaktene er bare rot, og fargene får meg til å ønske at jeg var fargeblind. Jeg likte det slik det var før, oversiktlig, der jeg visste hvor jeg hadde alt, men nå, nå er det rett og slett bare rot. Kall meg blond og dum, men for faen, jeg holder snart på å gå på veggene. Jeg føler meg som en gammel dame som har glemt hvor hun bor og kommer ingen vei. Jeg er ensom, og føler meg forlatt. Og når det kommer til kontakter, herre, jeg klarer faktisk ikke å huske alle mailadresser, og nå har jeg bare de navnene folk kaller seg, og de popper opp i hytt og pine, øynene mine prøver å fokusere, men det er virkelig lettere sagt enn gjort. Hvordan i all verden skal jeg vite hvem i helvette ”Birkebeiner” og ”Solstråla” er?! I have no idea what so ever. Jeg er vel det som kan kvalifiseres som et vanemenneske, jo da, jeg liker nye ting og er spontan, men enkelte ting forventer jeg at ikke forandrer seg, og dette var en av de. Jeg innrømmer det, jeg er newbie, og jeg liker det dårlig. Jeg sliter, dette er et traume som aldri kommer til å forsvinne.

Jeg kan ikke huske sist jeg hadde en rolig helg

Dette var den første rolige helgen jeg har hatt på, hm, jeg vet virkelig ikke hvor lenge det er siden sist. Hadde egentlig vært ganske OK med en rolig helg, hvis det ikke hadde vært for halsbetennelse med streptokokker (ja, jeg har googlet det, noe må man jo gjøre på når man bare ligger i sengen). Men her ligger jeg enda, dypt begravet under dynen, og i dag er siste dagen jeg er sykemeldt. Herre, jeg er glad jeg er på bedringens vei nå. Men tilbake til saken, min rolige og avslappende helg. Fredagen gikk med til en tur til legen, som jeg har forklart i innlegget under, og da jeg var vel hjemme igjen var det tid for middag. Der satt vi, samlet rundt maten, og jeg spurte min søster som går på sykepleien om hva i svarte "streptokokker" var, for jeg antok at hun hadde peiling på slikt. Mens hun fortalte ble jeg mer og mer sjokkert og jeg trodde jeg skulle besvime av angst. Det hadde seg visst slik at streptokokker (i følge hun) var bakterier som levde på planter og trær, og akkurat som fuglelopper hopper de på mennesker som går forbi. For å bli smittet måtte man få bakteriene inn luftveiene, og dette ville da i følge min tankegang bety at jeg hadde svelgt en haug av disse. Jeg følte meg skitten og trodde jeg skulle kaste opp. Hva faen liksom?! Der satt jeg nesten med tårer i øynene og vurderte å ta mitt eget liv da hun begynte å le og sa at streptokokker bare var en forverring av halsbetennelse. Jeg kan sverge at jeg hadde lyst å kvele hun der og da, eller i alle fall å kaste grøten min på henne. Resten av kvelden aner jeg ikke, eller husker jeg ikke, hva jeg gjorde på, og nok en gang bruker jeg unnskyldningen at jeg var syk.

På lørdag sov jeg lenge, og det klager jeg ikke over. Var utrolig herlig å våkne opp når jeg selv ville, og jeg kunne faktisk puste skikkelig igjen uten å høres ut som om jeg hadde kols deluxe. Hvis ikke jeg tar helt feil holdt jeg sengen/sofaen stort sett mesteparten av lørdagen, med unntak av at jeg snek meg ned til naboen for å utnytte deres dvd utvalg, noe jeg har for vane å gjøre. Jeg tror jeg spiste taco til kvelds forresten, men det er et meget vagt minne jeg egentlig ikke kan gå god for. Natten var lang. Min søster som skulle hente mor og far etter julebord, lurte meg til å være våken til hun skulle gå, og jeg lurte Preben som kom tidlig hjem fra byn til å se en eller annen jenteserie med meg som jeg heller ikke husker navnet på. Da serien endelig var ferdig tuslet han hjem, og jeg satt der, lys våken og funderte på hva jeg skulle finne på nå. Klokken var nå passert tre. Jeg satt på en film, men etter en stund kjente jeg søvnen komme krypende og klatret så i seng. Jeg fikk ikke sove. Lå og vridde meg og sloss med dynen i utallige timer, og da klokken ble seks(!) sovnet jeg til slutt. Søndagen var slapp, så den gidder jeg ikke å skrive noe om.

22 timer igjen på skolen, og legebesøk

Kom til å tenke på at det bare var en bitte liten uke igjen på skolen før det var juleferie, og jeg trenger egentlig ikke å tenke meg om før jeg kan si at jeg gleder meg som en unge til jul! God mat, sove lenge, og slaske, jepp, det er mine juleambisjoner, og jeg liker det. Jeg håper bare at jeg slipper å jobbe på julaften i år, no kiddin, jeg vil se ”Tre Nøtter til Askepott” mens jeg ligger under teppet i sofaen, og spiser det jeg finner i julesokken min:) Høres en smule sært ut kanskje, men faen heller, det er det julemorgenen er for meg, og det skal ingen få ta i fra meg. 22 timer igjen på skolen. Er helt sykt å tenke på at det er så enormt lite igjen før det er juleferie, jeg blir liksom helt vill i buksen her jeg sitter.

Var kanskje på tidenes mest spesielle legebesøk i dag, i alle fall etter min mening. Satt og ventet en god stund før jeg ble sluppet inn, så tiden brukte jeg like gjerne til å lese et blad, og ikke bare en gang, men to ganger siden de ikke hadde andre blader der. Jeg ble ropt inn. Jeg fortalte om min meget harde uke som sengeliggende, og legen sa at hun skulle ut og hente en q-tips for å ta en prøve av halsen min. Uvitende som jeg er tenkte jeg en bitteliten q-tips, og at den knapt skulle inn i munnen min før den var på vei ut igjen. Der tok jeg feil. Inn kom hun med den jævelen av en q-tips, og stappet den langt bak i svelget, jeg kan vedde på at jeg kjente den nede i magesekken, og det var rett og slett tortur på høyt nivå. Da vi hadde kommet oss sammen igjennom denne ubehagelige opplevelsen, fikk jeg beskjed om å ta en blodprøve, og deretter komme inn igjen, blodprøven var i fingen.

Av alle steder, hvorfor fingen? Jeg misliker leger og jeg misliker sprøyter. Jeg mannet meg opp og gikk mot døren. Prøven fra halsen var både positiv og negativ, noe som sa meg pent lite. Jeg kom inn, og satt meg på stolen. Frem kom den lille saken hun skulle bruke for å vanrisse fingeren min for alltid. Panikken slo meg. Jeg leitet etter en vei ut, men det var ingen, jeg var fanget. Hun holdt meg i fingen. Jeg slapp unna et lite øyeblikk, og utbrøt noe sånt som at ”jeg vil leve” eller ”meg får du ikke stikke i”, men til ingen nytte. Plutselig var det hele over. Jeg tror jeg fikk blackout.

Inne hos legen igjen satt jeg der, plastret på fingen og med heavy whiskystemme, og ble forklart hva som feilet meg. Det var et vanskelig ord jeg ikke klarer å huske, eller gidder å prøve å skrive, men sånn som jeg skjønte det, eller ville skjønne det, var det halsbetennelse. Sykemelding og pencillin var på sin plass. Nå er jeg vel kommet hjem, og gleden er stor over at jeg snart er frisk igjen. Jeg hater, virkelig hater, å ligge hjemme hele dagen, uten noen å snakke med. Håper jeg aldri blir syk og ensom igjen.

I "toppform"

Nå er jeg rett og slett skitlei. Har ligget syk siden tirsdag ettermiddag, og det finnes virkelig ikke noe kjekkere enn det i det hele tatt. Feberen er så høy at jeg kunne steiket ett egg på pannen, og jeg har en forbanna trommeslager i hodet. I tillegg kjennes det ut som om noen har saltet halsen min, slik som folk salter veiene om vinteren, for at stakkers mennesker skal slippe å havne på ræv. Ypperlig og behagelig. Det finnes faktisk ikke noe som helst digg med å ligge syk. Greit nok, man slipper skole, men jeg synes at det er faktisk helt forferdelig kjedelig å ligge hjemme hele dagen. Føler meg usosial, og rett og slett litt ensom her jeg ligger under dyner og tepper. Må ta til takke med elendig tv på formiddagen, og det kunne jeg virkelig for Guds skyld vært foruten. Jeg har faktisk fått med meg en rekke serier jeg virkelig ikke ante eksisterte, og jeg kommer ikke til å nevne navn, det får være deres oppgave å finne ut hvilke. Men jeg tror faktisk at det værste er at jeg ikke har matlyst, i det hele tatt. Tenk, MEG?! Jeg spiser vanligvis alt jeg kommer over, og tilbyr noen meg mat, takker jeg sjeldent nei! I går klarte jeg bare å få i meg en halv klementin og en håndfull spaghetti, selvom mine instinkter som syk sa meg imot det tapre forsøke av å spise. Utrolig nedsig. Det værste var vel egentlig det at det stod en skål med snop på bordet, som jeg bare så på med avsky hele dagen, og som jeg til slutt måtte fjerne fra mitt åsyn. For noen herlige dager.

Nå ligger jeg, gjett hvor, i sengen og venter på at klokken skal bli litt mer så jeg kan sove. Ja, jeg vet det er tidlig på kveld enda, men i don't give a fuck, jeg er syk! I morgen skal jeg til lege, føler meg rett og slett som en stamkunde der for øyeblikket. Jeg har tilbrakt mer tid hos legen dette året enn jeg har tilbrakt på trening (hah, det var et gullkorn), og i morgen treffes vi atter en gang. Null jobb på meg i morgen. Stemmen min har forresten fått en meget interessant vri i løpet av disse siste dagene. Jeg kan tippe at hvis jeg hadde ringt med skjult nummer til en venninne i dette øyeblikket, hadde hun trodd at jeg var et perverst svin, hadde vært morsomt da, men jeg hadde følt meg dum. Men nå gidder jeg faktisk ikke å skrive mer, og jeg skylder nok en gang på at jeg er syk. Prekast!