22 timer igjen på skolen, og legebesøk

Kom til å tenke på at det bare var en bitte liten uke igjen på skolen før det var juleferie, og jeg trenger egentlig ikke å tenke meg om før jeg kan si at jeg gleder meg som en unge til jul! God mat, sove lenge, og slaske, jepp, det er mine juleambisjoner, og jeg liker det. Jeg håper bare at jeg slipper å jobbe på julaften i år, no kiddin, jeg vil se ”Tre Nøtter til Askepott” mens jeg ligger under teppet i sofaen, og spiser det jeg finner i julesokken min:) Høres en smule sært ut kanskje, men faen heller, det er det julemorgenen er for meg, og det skal ingen få ta i fra meg. 22 timer igjen på skolen. Er helt sykt å tenke på at det er så enormt lite igjen før det er juleferie, jeg blir liksom helt vill i buksen her jeg sitter.

Var kanskje på tidenes mest spesielle legebesøk i dag, i alle fall etter min mening. Satt og ventet en god stund før jeg ble sluppet inn, så tiden brukte jeg like gjerne til å lese et blad, og ikke bare en gang, men to ganger siden de ikke hadde andre blader der. Jeg ble ropt inn. Jeg fortalte om min meget harde uke som sengeliggende, og legen sa at hun skulle ut og hente en q-tips for å ta en prøve av halsen min. Uvitende som jeg er tenkte jeg en bitteliten q-tips, og at den knapt skulle inn i munnen min før den var på vei ut igjen. Der tok jeg feil. Inn kom hun med den jævelen av en q-tips, og stappet den langt bak i svelget, jeg kan vedde på at jeg kjente den nede i magesekken, og det var rett og slett tortur på høyt nivå. Da vi hadde kommet oss sammen igjennom denne ubehagelige opplevelsen, fikk jeg beskjed om å ta en blodprøve, og deretter komme inn igjen, blodprøven var i fingen.

Av alle steder, hvorfor fingen? Jeg misliker leger og jeg misliker sprøyter. Jeg mannet meg opp og gikk mot døren. Prøven fra halsen var både positiv og negativ, noe som sa meg pent lite. Jeg kom inn, og satt meg på stolen. Frem kom den lille saken hun skulle bruke for å vanrisse fingeren min for alltid. Panikken slo meg. Jeg leitet etter en vei ut, men det var ingen, jeg var fanget. Hun holdt meg i fingen. Jeg slapp unna et lite øyeblikk, og utbrøt noe sånt som at ”jeg vil leve” eller ”meg får du ikke stikke i”, men til ingen nytte. Plutselig var det hele over. Jeg tror jeg fikk blackout.

Inne hos legen igjen satt jeg der, plastret på fingen og med heavy whiskystemme, og ble forklart hva som feilet meg. Det var et vanskelig ord jeg ikke klarer å huske, eller gidder å prøve å skrive, men sånn som jeg skjønte det, eller ville skjønne det, var det halsbetennelse. Sykemelding og pencillin var på sin plass. Nå er jeg vel kommet hjem, og gleden er stor over at jeg snart er frisk igjen. Jeg hater, virkelig hater, å ligge hjemme hele dagen, uten noen å snakke med. Håper jeg aldri blir syk og ensom igjen.