Even when your not around, your always on my mind

En gang skjer det, du mister noen som betyr alt for deg. Du står igjen alene, uten noen å kunne følge etter. Følelsene er ubeskrivelige og særegen for hver person, men det som er likt er følelsen av å ha mistet noen du elsker, og faktumet at du aldri vil få muligheten til å si det siste. Sorgen er der, tapet er der og ensomheten er ikke noe unntak.

Det har gått to år. To år uten den jeg har verdsatt høyest, og den som har betydd mest for meg har vært til stede. Men det har allikevel ikke gått en dag uten at han har vært i mine tanker. Tanker som har fått meg til å smile, og grine. Historiene han fortalte meg fra livet på skipet og alt han hadde opplevd, da han bredde dynen om meg når jeg skulle sove, turene og opplevelsene han tok meg med på og det sterke ønsket mitt om at alt ville ordne seg og at han nok en gang ville komme hjem igjen.

To år er lang tid, men det føles fremdeles som om det var i går. Jeg var mer på sykehuset enn jeg var hjemme, og jeg ville ikke ha gjort noe annerledes når jeg tenker tilbake på det i dag. To ganger mistet jeg han, men han kom alltid tilbake sterkere enn før, og håpet mitt var like sterkt fremdeles. Torsdagen kom. Jeg stod der, og tok hånden hans i min. Holdt den hardt, men varsomt. Jeg var en av de få som fikk sagt hvor mye han betydde for meg den dagen, og det siste jeg sa før jeg reiste hjem var ”jeg ser deg i morgen”. Men slik skulle det ikke bli. I morgen kom aldri.

Left behind, with no trail to follow.
09.03.07