Every morning is another story

Eller, i mitt tilfelle ikke. Mine morgener går stort sett med til akkurat det samme, å sove de ekstra fem minuttene som ofte blir så lange at jeg ender opp med å stresse som en idiot for å rekke toget om morgenene. Jeg vet, at om jeg hadde giddet eller gått inn for det, hadde jeg hatt god tid om morgen og aldri stresset med noe som helst. Men slik henger det altså ikke sammen. Det er et veldig sterkt bånd mellom meg, sengen og søvn, og det båndet brytes ikke en gang av vekkerklokken lenger. Jada, jeg kan våkne av vekkerklokken, ligge der å tenke at jeg egentlig er ganske våken, og 30 sekunder senere sover jeg dypere enn jeg har gjort hele natten. Slik var det i dag, og slik var det i hele forrige uke. Jeg er en som rett og slett forsover meg så fort muligheten byr seg, og den byr seg rett og slett litt for mange ganger i løpet av en ussel uke.

Det flaueste er når jeg klarer å forsove meg når jeg begynner to timer senere på skolen. Herre, jeg stresser verre enn noe annet menneske da, men det er sånn jeg er vant til å ha det, og jeg tror at hvis jeg hadde hatt bedre tid om morgenene hadde jeg gått på veggene og til slutt endt opp på Sandviken. Nei, det å stå opp tidlig er ikke min ting what so ever. Jeg liker å ligge i sengen så lenge som overhodet mulig, for det frister virkelig ikke å forlate en god og varm dyne for å gå på skolen. Niet.

Når jeg tenker på det å sove, kommer jeg på at det var en hendelse forrige uke. Jeg hadde krøpet opp i sengen fordi det var kaldt på rommet, og jeg hadde bestemt meg for å begynne på særemnet (etter mange uker med utsettelse). 8 sider ut i boken sovnet jeg, og det er lenge siden jeg har sovet så godt. I ettertid har jeg blitt fortalt at mamma hadde kommet opp på rommet til meg en rekke ganger og prøvd å få meg ut av sengen, min søster hadde kommet inn og snakket til meg, og sist men ikke minst hadde pappa støvsugd rommet mitt uten noen som helst reaksjon fra min side(!). Jeg sov som en stein. Våknet klokken halv 11, gikk ned og pusset tennene og krøp opp i sengen igjen og sovnet, uten noe som helst problem. Når alt kommer til stykket, ser jeg ikke på det som en overraskelse om jeg forsover meg i morgen også, because that’s my thing.

Jeg trodde du var pappa!

I dag ble jeg faktisk en smule flau, og det er første gang det har skjedd på veldig, veldig lenge. Jeg var på vei til toget, som er ganske så fult i halv femtiden, og jeg tenkte jeg skulle gå litt lenger frem og se om jeg kunne se noen ledige seter. Plutselig ser jeg ham. Pappa. Han sitter der på en toseter, ser ut av vinduet med hånden fremfor munnen og sekken på fanget. Jeg smiler fra øre til øre, og om jeg ikke tar helt feil vinker jeg også. Jeg går inn på toget, og gjør meg klar til å hoppe ned på setet ved siden av pappaen min da han snur seg mot meg. Jeg kan si temmelig sikkert at all fargen forsvant fra ansiktet mitt, og jeg stod bare der å så på ham. Det var ikke pappaen min. Forvirret som jeg var utbrøt jeg høyt: ”Jeg trodde du var pappaen min!”, og selvfølgelig begynner han å le, jeg tror jeg lo, men det er jeg ikke helt sikker på. Jeg ser på ham en stund før jeg snur tvert om og setter meg i den andre kupeen, langt unna mulige pappakandidater. Jeg fikk noe morsomt å fortelle til de hjemme i dag, og hvis jeg ikke tar helt feil gjorde nok han det også.

Suddenly everything has changed

Endelig var det helg, og jeg hadde ganske mange planer faktisk. Det var frihelg, og jeg hadde egentlig tenkt meg ut i alle fall to av tre dager. Men grunnet min stilfulle trynings forrige helg ble det en ganske så rolig helg for min del, noe som kanskje ikke var så altfor dumt. Fredagen gikk med til å begynne på en innlevering jeg hadde om kultur i sosiologi og sosialantropologi, før jeg stakk til byen for å treffe Lene før vi skulle i 19-års dagen til Mari.

Jeg følte meg som en turist. Meg og Lene satt på bussen til Bønes, og vi hadde rett og slett ikke snøring på hvilket stopp vi skulle av på. Til slutt fikk vi bussjåføren til å gi oss beskjed om hvor vi skulle av, for vi visste virkelig ikke hvor bønessenteret var. Bussjåføren var ikke diskret. ”Neste stopp er Bønes senteret” runget det over høytaleren, og du kan tro jeg begynte å le. Turist i egen by, bedre enn det kan det neppe bli. Da vi til slutt hadde funnet frem til det rette huset (etter at Mari kom for å finne oss) begynte vi å lage pizza og drikke brus (og et lite glass med murer, eller murstein som jeg for min del vil kalle det). Vi begynte å se på tre filmer før resten av gjengen kom, og røykvarsleren gikk av to ganger, og vi begynte alle å stresse for å få vekk den tette dynen av røyk i leiligheten, og til slutt klarte vi det. Resten av kvelden gikk for det meste med til å snakke om løst og fast, og alle sammen turte innover til byen i halv 12 tiden. As you know, toget som er mitt transportmiddel, går ikke senere enn klokken 12 på en fredagskveld.

Lørdagen sov jeg lenge, og det var herlig. Endelig følte jeg at jeg fikk sovet ut, og da jeg omsider våknet var jeg alene hjemme. Utrolig nok, fortsatte jeg med innleveringen så fort jeg gadd og hadde fått i meg noe frokost. Kan ikke begynne dagen på tom mage:) Da jeg hadde jobbet lenge, og lenger enn langt, fant jeg ut at det var nok for dagen, og jeg stakk til Svein en tur. Vi hadde tenkt å se den nye filmen Notorious Big, men vi ble sittende å høre på det jeg rett og slett vil kalle ”songs to love and die by”, og det var egentlig ganske koselig:) Da klokken ble sånn ti, turte vi til bussen slik at jeg rakk et tog hjem og han fikk med seg vors med Renate, og det var ganske drastisk av meg å ture hjem når jeg kjente at leveren lengtet etter et inntak av alkohol.

Søndag var en rolig dag egentlig, helt til jeg fikk panikk for at jeg hadde glemt at fristen for sosiologioppgaven var i dag. Skrive, skrive og skrive. Ble til slutt ferdig, etter mye stress, og ble kjørt til Åsane der jeg møtte Svein før vi turte til han og fikk endelig sett filmen:) Det var faktisk en ganske bra film, litt ”8 mile” aktig, men ellers var den tiden verdt.

For en rolig helg dette har vært, men når jeg tenker meg om var det kanskje ikke så dumt å ha en rolig helg siden de siste helgene har vært en smule vill av seg. Og med tanke på at det blir tur til Førde neste helg (noe jeg gleder meg veldig til), gjorde jeg kanskje ikke så dumt i spare leveren min for smerten denne helgen.

Nyttårsforsetter – Løfter som er til for å brytes?

Nyttårsforsetter er en merkelig ting. Alle tenker hva de skal klare å forbedre i løpet av året som kommer, hvilke uvaner de skal kvitte seg med, og hvilke positive ting de skal begynne å gjøre. Men blir noe av dette egentlig gjennomført, eller er det bare oppskrytt? Jeg tror rett og slett at nyttårsforsetter er noe enkeltpersoner bare lager for å føle seg bedre, og for å fortelle videre til hverandre for enten å få skryt eller pepper for.

Jeg kunne listet opp med nyttårsforsetter jeg har hørt folk skal gjennomføre i løpet av året som kommer, og det er temmelig stor variasjon skal jeg si deg. ”Jeg skal slutte å røyke”, ”jeg skal begynne å trene og bli sunnere”, ”jeg skal slutte å snuse”, ”jeg skal ALDRI løpe til bussen igjen”, jeg skal aldri gjøre dumme ting i ikke-edru tilstand”, "jeg skal bli snill". Listen fortsetter i det uendelige, og den kan sikkert måle seg med den gavelisten små barn sender til selveste Julenissen før jul. Nyttårsforsetter er oppskrytt, hvor mange er det som egentlig gjennomfører det helt og holdent, uten et pitte lite avvik? En av ti? Selvfølgelig kunne nok jeg også laget nyttårsforsetter. Jeg kunne nok satt opp en liste som var så lang at den ville strekke seg rundt jorden, opp til månen, og tilbake igjen til Arna hvis jeg hadde giddet. Men hv skulle jeg hatt med på listen? Det logiske ville vært at jeg skal slutte å snuse, men tror jeg at det kommer til å skje selv om jeg skriver det ned på papiret? Jeg er virkelig ikke så godtroende, kanskje en smule naiv til tider, men det får da virkelig være grenser. Nei, nyttårsforsetter er noe jeg ikke gidder å tenke på eller prøve å gjennomføre. Men, når jeg tenker meg om har jeg kommet frem til dette. Mine nyttårsforsetter for 2009 er:
Drikke like mye som i fjor, om ikke mer
Ha det like gøy som i fjor, om ikke enda gøyere
Og nyte uvanene mine så lenge jeg har de.

Takk.