Jeg trodde du var pappa!

I dag ble jeg faktisk en smule flau, og det er første gang det har skjedd på veldig, veldig lenge. Jeg var på vei til toget, som er ganske så fult i halv femtiden, og jeg tenkte jeg skulle gå litt lenger frem og se om jeg kunne se noen ledige seter. Plutselig ser jeg ham. Pappa. Han sitter der på en toseter, ser ut av vinduet med hånden fremfor munnen og sekken på fanget. Jeg smiler fra øre til øre, og om jeg ikke tar helt feil vinker jeg også. Jeg går inn på toget, og gjør meg klar til å hoppe ned på setet ved siden av pappaen min da han snur seg mot meg. Jeg kan si temmelig sikkert at all fargen forsvant fra ansiktet mitt, og jeg stod bare der å så på ham. Det var ikke pappaen min. Forvirret som jeg var utbrøt jeg høyt: ”Jeg trodde du var pappaen min!”, og selvfølgelig begynner han å le, jeg tror jeg lo, men det er jeg ikke helt sikker på. Jeg ser på ham en stund før jeg snur tvert om og setter meg i den andre kupeen, langt unna mulige pappakandidater. Jeg fikk noe morsomt å fortelle til de hjemme i dag, og hvis jeg ikke tar helt feil gjorde nok han det også.