Transformers

I kveld hadde jeg ingen planer what so ever, og var egentlig temmelig trøtt og sliten etter jobb. Jeg hadde planer om å slappe av da Christian sendte melding og spurte om jeg ville være med de på kino og se Transformers. Hvilket tåpelig spørsmål er det? Selvfølgelig ville jeg det! Det var et kvarter til jeg måtte gå for å rekke toget, og jeg satt enda med middagsbordet. Man rekker det man vil rekke, og jeg hadde utrolig nok god tid til toget og satt og ventet en stund før det gikk. Da jeg kom bort på kinoen møtte jeg Christian, Markus og Doff, og jeg var utrolig spent på om oppfølgeren kunne måle seg med eneren. Plassene våre var egentlig ganske bra, og før filmen begynte kom det to stykker opp på scenen. De hadde trukket 10 sitteplasser i kinosalen som vant filmeffekter. Ingen av oss vant, synes i alle fall de kunne gitt oss en bil eller noe i trøstepremie. Nå har jeg akkurat kommet hjem, og jeg løp som en gærning til toget for å rekke min siste sjanse til å komme meg hjem i kveld. Filmen var dødsfet, allerede da jeg gikk inn i kinosalen gledet jeg meg som en unge til å tilbringe de neste timene med fantastisk film. For de som kjenner meg er det sjeldent at jeg blir rørt av en film. Og da snakker vi at jeg aldri har felt en tåre over Forrest Gump, Den Grønne Mil eller Den Engelske Pasienten. Men i dag, helt i slutten av filmen, kjente jeg at jeg faktisk ble litt rørt. Utrolig nok, jeg kan se de tristeste filmene som finnes uten å grine, men i dag var det like før jeg gren under en science fiction film. Lol. Men nå er det like før jeg stuper, så jeg legger meg. Bloggest.
-M*